torsdag 6. februar 2014

Endelig fremme i La Paz

Omtrent sånn var det å reise alene i ca. 46 timer:


Da reisen endelig var over, da jeg kjørte gjennom den fine byen fra flyplassen, og da jeg hilste på alle de hyggelige folkene som bor her på huset og som jobber i Misjonsalliansen, var det litt sånn her:


Dagen etter, da høydesyken slo inn (La Paz ligger på rundt 3600 moh), mange nye inntrykk skulle bearbeides og all praktisk informasjon skulle mottas, føltes det omtrent sånn:


I går, da spanskkurset begynte og det plutselig viste seg at glosene fra videregående sitter litt løsere enn jeg håpte, var det ikke så lett å formulere seg. Det så kanskje litt sånn her ut:


Men denne byen (som er skikkelig fin og spennende), opplegget til Misjonsalliansen og folka her på huset gjør at tilværelsen likevel er veldig fin akkurat nå. Føler meg sånn her:

8 kommentarer:

  1. Tidenes kuleste innlegg Una Kristin! Jeg gleder meg til å høre masse mer etter hvert! ! :)
    Skviseklemmer fra Siggi <3

    SvarSlett
  2. Godt å høre du har det bra,men vi savner deg!! Oliver lurer på om du har møtt Lynet Mc Queen i "Amerika" :-) God klem fra oss!

    SvarSlett
    Svar
    1. Åå, hehe, søteste Oliver :) <3 Her i Bolivia er det ingen Lynet McQueen, men mange gamle biler som ligner på Bill. Er så veldig glad i dere og savner dere også masse allerede. Kjempeklem!

      Slett
  3. Haha! KONGE Una! Eg heie på deg. KLem <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Beste Solveig <3 Liker deg så godt!

      Slett
  4. HERLIG - nå måtte jeg le høyt mange ganger ;) Fikk et hot tips om at denne bloggen burde leses og jeg må si meg enig! Gleder meg til flere innlegg! Klem fra Miriam

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, så hyggelig :) God klem tilbake!

      Slett